Kollegaveiledning

–en mulighet til læring ved hjelp av kritisk refleksjon over egen og andres undervisning.

Etter å ha gjennomført to kollegaveiledninger, der jeg ble veiledet to ganger og veiledet en kollega to ganger opplevde jeg dette som en positiv måte å få evaluert og reflektert over egen og andres undervisning.  Å skulle bli observert i klasserommet av en annen kollega, var en litt uvant setting. Jeg følte meg litt utilpass i situasjonen til å begynne med. Vi hadde gått gjennom undervisningsøktene i forkant av situasjonen, men det at en annen lærer sitter i klasserommet og tar notater vedrørende meg og min måte å undervise på, var uvant. I etterkant av undervisningen, samtalte vi om undervisningsøkta og mine planer for undervisningen ble sett opp mot det som faktisk skjedde underveis. Jeg opplevde denne samtalen som givende, da jeg fikk reflektere over hva som faktisk hadde gått bra, samt også å se muligheter til forbedringer. Dersom en skal reflektere over eget arbeid alene, fokuserer en oftest på det som en føle ikke ble bra, og lite på det som faktisk gikk bra. Gjennom denne type kollegaveiledning har jeg fått erfare at det er gjennom kritisk refleksjon av det som faktisk gikk bra, det også fremkommer ideer til nye forbedringer. En finner noe bra selv i det en ikke opplevde gikk så bra og slik kommer en frem til noe bedre. Ved å inneha et slikt fokus, blir mulighetene til forbedringer holdt åpne på en annen måte enn om fokuset hadde vært alene på det en opplevde ikke gikk så bra i undervisningsøkten.

I den første kollegaveiledningen vi gjennomførte, skulle undervisningen foregå via videokonferanse til to andre studio. I tillegg hadde jeg en gruppe studenter i det klasserommet jeg foreleste fra. Jeg var svært opptatt av å greie å aktivisere alle studentene i alle studio, og hadde lagt inn stopp i forelesningen der gruppene skulle summe med hverandre og komme fram med sine synspunkter i henhold til tema. Tema jeg skulle forelese om var bruk av videokonferanse i hjemmebasert omsorg. Når en skal forelese til flere studio, samt også ha en gruppe studenter tilstede i rommet du er, kan en ikke gjennomføre ren dialogisk forelesning, da det gjerne vil føre til at bare de studentene som er i samme rom som deg selv blir aktivisert, og dialogen vil foregå bare mellom meg og de i samme rom. Dette kan føre til at de andre føler seg utenfor. Jeg var god forberedt, hadde planlagt innlagte pauser for dialog med de ulike studioer, og gledet meg til gjennomføringen.

Jeg opplevde fort at det var ting med det tekniske som ikke fungerte. Det var ikke bilde og svært dårlig lyd (forsinkelse i lyd) til et av studioene. Det andre studioet så ganske tomt ut, men det var vanskelig å vurdere da kamera var innstilt i en posisjon og lyden i deres studio var skrudd av. Jeg måtte starte forelesningen, men opplevde dette som vanskelig da jeg ikke visste om det var noen i disse studioene. Etter hvert fant jeg ut at alle hadde gått fra det ene studioet, mens i det andre satt det noen studenter som jeg ikke så. Disse studentene kunne høre meg, men da med forsinket lyd. Det ble derfor vanskelig å gjennomføre det undervisningsopplegget som var planlagt, men jeg gjennomførte med de studentene som var i samme rom. Med studentene i det ene studioet, ble vi enige om at de var med som tilhørere, da det var vanskelig å gjennomføre dialog pga forsinkelser i lyd og ingen bildeforbindelse til dette studio.

I kollegaveiledningen ble det vanskelig å få tilbakemelding på hvordan jeg forholdt meg til de andre studentene i de andre klasserommene der jeg fysisk ikke var tilstede på grunn av den teknologiske svikten.  Det ble også vanskelig for min kollega å gi meg tilbakemelding på håndteringen av dialogen både i rommet der jeg foreleste fra, samt i rommene der jeg fysisk ikke var tilstede.  Jeg synes likevel jeg fikk en god refleksjon og læring gjennom å veiledningssamtalen vi hadde. Den viktigste læringen var å ikke la seg stresse når ting ikke går etter planen. Kan en ikke gjennomføre det beste, må en improvisere og gjøre det beste ut fra situasjonen. Jeg erfarte at det var svært vanskelig å undervise til et studio der en ikke hadde bilde. Jeg ble meg selv mere bevisst hvor viktig det er å både se og høre den som sitter som tilhører i det andre rommet. Det opplevdes som utfordrende i kommunikasjon å snakke til et “mørkt” rom eller å snakke til noen som kanskje ikke var i rommet. Skulle jeg gjort den samme undervisningen igjen, med de samme tekniske problemene, tror jeg at jeg ville kuttet ut videokonferansen og bare forholdt meg til studentene som var i rommet. Studentene som var i rommet fikk et dårligere tilbud pga stor fokus på ting som ikke fungerte som det skulle. Til sist må jeg si at det å skulle undervise i et tema om bruk av videokonferanse i hjemmebasert omsorg med en videokonferanseteknologi i undervisningen som fungerer så dårlig, blir det vanskelig å argumentere for fordeler med bruk av dette mediet i omsorg. Jeg mistet litt av troen på det jeg skulle argumentere for i min undervisning.

I den andre undervisningen som skulle gjennomføres med kollegaveiledning, hadde jeg som mål å integrere anatomi/fysiologi inn i praktisk sykepleiefaglig tenkning i henhold til tema respirasjon. Da jeg som lærer lar meg inspirere og motivere av et sosiokulturelt perspektiv på læring valgte jeg dialogbasert forelesning som undervisningsform.  Jeg ønsket å bygge på studentenes egne erfaringer, dvs at studentene fikk bringe inn eksempler fra praksis. Studenter som ikke hadde erfaringer fra praksis, kunne lære gjennom eksemplene som ble bragt inn og fortalt av andre studenter som fortellinger i klasserommet. I det sosiokulturelle perspektivet på læring vektlegges det at læring foregår i en sosial kontekst og interaksjon mellom mennesker og artefakter i en kulturell og historisk kontekst (Imsen, 2010). Den sosiale og kulturelle konteksten her blir klasserommet og de fortellinger studentene bringer inn fra praksis. Jeg er opptatt av å finne den enkelte student der de er og slik bygge på deres erfaringer. Dette kan være litt utfordrende da ikke alle studentene som begynner på sykepleierstudiet har praktisk erfaring fra pleie før de begynner studiet.  Nøkkelen her blir da å finne noe som hver enkelt kan assosiere til egne erfaringer og slik bli deltagende i dialogen og kulturen.  Med utgangspunkt i egen undervisningsfilosofi, blir det i klasseromsundervisningen viktig å skape en felles forståelsesramme, en kultur, der studentene kan samtale og samhandle.

I forkant av undervisningen ble studentene oppfordret til å se videobasert undervisning i anatomi/fysiologi i temaet respirasjon. Videre ble de oppfordret til å arbeide med oppgaver tilknyttet temaet.  Jeg gjennomførte 2×45 min dialogbasert forelesning uten innlagt pause. Tanken bak dette var at undervisningen skulle være praksis nær, med utgangspunkt i praktiske eksempler slik at den ikke skulle oppleves teoritung og derav ville studentene “tåle” en lengre økt teori før de gikk videre med mere praktisk rettet arbeid senere på dagen.

Jeg startet med en kort repetisjon av anatomi/fysiologi knyttet til tema respirasjon. Jeg opplevde de fleste studentene som engasjerte og interesserte. Jeg opplevde det som litt vanskelig å styre dialogen mot sykepleiefaglig tenkning, da studentene var mer opptatt av å få mer undervisning i anatomi og fysiologi. For å igangsette mere sykepleiefaglig refleksjon og dialog, valgte jeg å bringe inn egne eksempler fra praksis. Ut fra et sosiokulturelt læringsperspektiv, forsøkte jeg å bringe inn en felles kultur i klasserommet som studentene kunne reflektere, samtale og utvikle seg i, samt bygge undervisningen inn i denne felles konteksten.  Jeg opplevde i stor grad å engasjere mange av studenter. Studentene kom også med egne eksempler og gjorde koblinger mot anatomi/fysiologi og sykepleie. Det var jo dette jeg hadde håpet skulle skje, men jeg oppdaget også at det var de samme studentene som var aktive. Kollegaveiledningen har fått meg til å reflektere over hvordan jeg kunne fått aktivisert også de studentene som ikke sa så mye. Det er nok flere årsaker til at de var stille, men en ting som ble tydelig for meg under kollegaveiledningen var at jeg tror det kan være vanskelig for de studentene som ikke har vært på et sykehjem, å se for seg bilder på de ulike situasjoner som blir beskrevet av de studentene som har vært i praktisk arbeid ved et sykehjem. Disse studentene greier ikke sette seg inn i “kulturen” uten å ha opplevd den i praksis. Disse studentene trenger læringsaktiviteter som er tilpasset dem. Her kunne simulering vært en ide å prøve ut. Her tenker jeg simulering i form av dataprogrammer, der en simulerer sykepleiesituasjoner i virtuelle rom. Studenter som ikke har praktisk erfaring fra helserelatert arbeid, ville slik kunne koble teorien på den virtuelle simuleringen. De studentene som har praktisk erfaring vil assosiere teorien til deres erfaringer fra praksis. Slik ville alle hatt et felles utgangspunkt for den sykepleiefaglige tenkningen, nemlig pasienten og situasjonen i det virtuelle rom. Andre læringsaktiviteter kunne vært pad-let, ulike quizer underveis, ville også kunne bidra til å aktivisere alle studentene på et likt grunnlag i en felles kultur som er kjent for alle. Kollegaveiledningen har altså gitt meg muligheten til å både reflektere systematisk over hva som er bra med min undervisning, samt også over ting som kan gjøres annerledes.

Om å veilede en kollega.

Veiledning er ikke nytt for meg. Å gi veiledning er, slik jeg ser det, en stor del av min jobb, men det å skulle veilede en kollega ved å være i klasserommet mens hun underviste innebar likevel noen uvante situasjoner. I samtalen i forkant av veiledningen vektla jeg å la min kollega legge premissene for det hun ønsket veiledning på. Vi startet med at min kollega gikk gjennom sine planer for undervisningen, målene for undervisningen og det hun ønsket primært å få tilbakemelding på. Jeg ser min rolle som å være genuint interessert, lyttende, samt evne å stille reflekterende spørsmål i veiledningssamtalen. En kollega som observatør skal være «et vennelig speil». Kollegasamarbeid og gjensidig veiledning har som mål å være utviklende og støttende, ikke truende (Allern, 2009). Det mest uvante for meg var å sitte i klasserommet og observere og notere i henhold til min kollegas utførelse av undervisning. Det å sitte i klasserommet og kritisk vurdere hennes undervisning opplevde jeg som litt vanskelig. Jeg tok meg selv i å notere meg tips til egen undervisning. Når jeg leste gjennom mine notater, tenkte jeg det ville bli vanskelig å gi min kollega tilbakemeldinger, da notatene inneholdt mest stikkord på form, innhold og tips til forbedringer, samt tips til meg selv. Etter å ha rekonstruert undervisningen, gjennomgikk jeg punktene min kollega ønsket tilbakemelding på og fant flere punkter som innbefattet det min kollega ønsket tilbakemelding på. Vi hadde en god veiledningssamtale i etterkant der vi gikk gjennom hele undervisningsøkta. Min kollega fikk først si noe om det hun syntes var bra, deretter det hun kunne tenke seg å jobbe videre med. Jeg supplerte med mine synspunkter. I ettertid opplevde jeg denne samtalen veiledende også for meg. Den blir et supplement til den prosessen jeg selv er i når det gjelder undervisningsplanlegging. Allern (2009) viser til Lauvås & Rump som hevder at en situasjon der en kollega observerer en undervisning hos en kollega, har alle muligheter til  å være en tosidig prossess som begge kan profittere av.

Da min kollega og jeg jobber en del sammen om planlegging av undervisning, ser jeg kollegaveiledningen som et positivt tilskudd for å bedre kunne systematisere og objektivere planleggingen vår bedre. På den andre siden kan det være en ulempe å veilede en nær kollega som jobber med det samme som deg selv. Kanskje blir ikke de mest kritiske spørsmål stilt, da min kollega og jeg allerede har en felles forforståelse for hva god undervisning er gjennom vårt kjennskap til hverandre, og vårt samarbeid som lærere i samme kollegier. Kanskje greier vi ikke å være nok objektive til hverandre? Jeg velger å konkludere med at kollegaveiledning kan benyttes selv om en er nære kollegaer og arbeider med det samme, bare formålet med veiledningen er klart definert på forhånd og at en er seg bevisst felles forforståelser.

 

Litteratur:

Allern, M. (2009) Kollegaveiledning. Gjensidig observasjon av undervisning. Fra Allern, M. Pedagogiske mapper på nett. http://www.uvett.uit.no/ilp/pm/kbase/intro.html

Imsen, G. (2012)  Elevens verden Innføring i pedagogisk psykologi  4. utgave, 4. opplag Oslo: Universitetsforlaget

Kollegaveiledning 1 May Wenche_psw

Kollegaveiledning 1 Marita_psw

Kollegaveiledning 2 docx Marita_psw

Kollegaveiledning 2 May Wenche_psw