Basisrepertoar

-en refleksjon

Desentralisert sykepleierutdanning forløper over 4 år (75% progresjon av normalt 3-årig forløp), og ender ut i en BA grad (180 studiepoeng) etter endt utdanning. Studiet består av  like deler teori og praksis (90 stp av hver).  Gjennom disse 4 årene skal studentene gjennom ulike emner med påfølgende eksamener. Alle sykepleierutdanningene i Norge følger samme rammeplan, men utvikler egne fag og undervisningsplaner. I arbeidet videre med mitt basisrepertoar vil jeg prioritere å si noe om undervisningen generelt, om veiledning i praksis og vurdering da dette utgjør en stor del av mitt arbeid som lærer.

I mitt arbeid med studenter arbeider jeg nokså målrettet både i henhold til læreplan, undervisningsplaner og læringsmål til studentene. Det som skal læres er styrende for valg av læringsaktiviteter. Jeg som lærer er både kunnskapsformidler, veileder og tilrettelegger for dialog og refleksjon over studentenes kunnskap og erfaringer. Jeg må i stor grad planlegge min undervisning i henhold til læringsmålene, samt se min undervisning som en del av flere bestanddeler som skal danne studenten inn i en profesjon (sykepleier), med de kvalifikasjoner som inngår i denne.  I tillegg til planlegging av undervisning og vurdering i henhold til læringsmål blir derfor veiledning av studentene og studentenes arbeid en stor og viktig del av mitt arbeid. Læringsmålene er styrende for hva studentene skal kunne til eksamen, men den aktiviteten som finner sted i klasserommet/øvingsrommet er det jeg som er ansvarlig for å tilrettelegge for. Mitt repertoar på læringsaktiviteter er bl.a. klasseromsundervisning (forelesning), øvingsroms undervisning, veiledning; i grupper og individuelt, veiledning i praksis, veiledning på skriftlige eksamensoppgaver, seminar, sensurering og vurdering. I min undervisningsfilosofi støtter jeg meg til et sosiokulturelt perspektiv på læring. Jeg har tro på at studentene lærer i en felles kontekst, i samhandling og dialog med hverandre. Dialogen får derfor en sentral plass i mine forelesninger. Jeg gjennomfører derfor som oftest dialogbaserte forelesninger. Læringsaktivitetene i klasseromsundervisningen bygges på en viss praktisk relevans og kontekst i tillegg til gjennomgang av teori knyttet til tema. I min undervisning deler jeg ofte opp dagen med undervisning i klasserom og praktisk øving i øvingsrom som beskrevet i mitt fordypningsprosjekt. I klasserommet gjennomgås teorien og i øvingsrommet utføres demonstrasjoner med utgangspunkt i praktiske caser eller at studentene øver på praktiske prosedyrer som for eksempel kateterinnleggelse osv. Jeg forsøker å bygge min undervisning på studentenes tidligere erfaringer, da jeg har tro på at studentene lærer best ved å gjenkjenne elementer fra egen praktisk erfaring, samt bygge på denne.  Med referanse til min undervisningsfilosofi har jeg tro på at studentene lærer best dersom de blir presentert teorien i en praktisk relevant kontekst. For eksempel kan støttefaget anatomi og fysiologi integreres i studentenes sykepleiefaglig tenkning og slik benyttes i faglige begrunnelser for sykepleiefaglige observasjoner. I denne kontekst får emnet en annen relevans for studentene enn om emnet står alene isolert fra sammenhengen. (jfr mitt fordypningsprosjekt).

Å veilede i praksis

Mitt basisrepertoar som underviser består som tidligere nevnt av flere ulike læringsaktiviteter på ulike læringsarenaer, hvor veiledning står sentralt i de fleste. Da sykepleierstudiet består av 50 % praksis, vil jeg derfor prioritere å si litt om praksisveiledningen og jeg vil benytte eksempler fra veiledning av student i grunnleggende sykepleie første studieår(SYP-1040).  I fagplanen er innholdet i emnet detaljbeskrevet sammen med læringsutbyttebeskrivelse, pensum og vurderingsform. I praksis veiledes studentene av veiledere fra praksisfeltet og meg som lærer. Jeg som lærer har et overordnet ansvar for å tilse at studentenes læring er i tråd med skolens målsettinger og læringsutbyttebeskrivelser for emnet. Fra skolen har studentene med seg en nokså detaljert læringsutbyttebeskrivelse for praksis, samtidig som de lager sine personlige målsettinger. Når jeg veileder studentene blir det viktig å arbeide med den individuelle personlige målsettingen, da denne er styrende for hva akkurat denne studenten trenger å fokusere på i sin praksis. Å vektlegge dette arbeidet, vil kunne hjelpe studentene til å reflektere både over det de kan fra tidligere og ny ervervet kunnskap, samt slik bygge læring og teori på det de har erfaring med fra tidligere. Min oppgave som lærer og veileder i praksis blir å veilede studentene slik at de får videreutviklet sin proksimale utviklingssone. Denne sonen befinner seg mellom den grense for hva studenten kan klare alene og den grense hva studenten kan klare med hjelp (Imsen, 2012). I denne sonen er intensjonen å skape et støttende miljø for læring, slik at studenten kan utvikle sitt potensiale for læring. Altså å utvikle sin nærmeste utviklingssone.  I praksis betyr dette at studentene for eksempel veiledes i praktiske oppgaver som de er utrygge i. Et eksempel her kan være å legge inn et blærekateter på en pasient. Studenten har hatt undervisning på øvingsrom om dette tema, har lest pensum og prosedyrer på hvordan det skal utføres, men mangler øvelse. Jeg som lærer og veileder må i denne sammenheng legge til rette for et godt læringsmiljø og gode læresituasjoner der studenten kan få øve. Den første øvingen har allerede funnet sted på øvingsrom på en dukke, men må kanskje repeteres dersom studenten føler seg utrygg for å utføre prosedyren på en pasient. Videre må kanskje studenten  se sine veiledere utføre prosedyren før studenten kan gjennomføre prosedyren under veiledning. Når studenten har gjort prosedyren noen ganger med veiledning, har studenten fått utviklet sin nærmeste utviklingssone henhold til eget utviklingspotensial. Min oppgave på veien blir her å rettlede studenten og tilse at gjeldende retningslinjer for prosedyren blir ivaretatt. Jeg blir slik en medierende hjelper som støtter opp om studentens arbeid. Vygotsky kaller dette for stillasbygging (Dysthe og Igland, 2001). For sykepleierstudenter i praksis vil for eksempel deres deltakelse i praksisfellesskapet (kulturen de skal sosialiseres inn i), veiledning, faglige diskusjoner og refleksjoner sees som komponenter i stillaset rundt studentene. Mitt hovedanliggende i slik veiledning/stilasbygging blir nettopp å tilrettelegge for slik aktivitet i praksis slik at studenten får utviklet sin nærmeste utviklingssone. I tillegg til faglige læringsutbyttebeskrivelser og mål viser jeg også til universitetets etiske retningslinjer for veiledning ved Universitetet i Tromsø. Dette er retningslinjer som skal være retningsgivende for hvordan student og veileder forholder seg til hverandre i veiledning, samt en rettesnor for ansvarsfordeling mellom veileder og den veiledede (UIT, 2004).