Undervisningsfilosofi

I min undervisning vektlegger jeg et aktivt og sosialt læringsmiljø, hvor læring skjer i samhandling med andre. Slik jeg ser det, lærer vi med og av hverandre i klassemiljøet gjennom at vi deler kunnskap og erfaringer. Dette har vist seg å skape rom for gode faglige diskusjoner hvor ny kunnskap eller erfaring får tre frem, og vi utvikler oss i kraft av det vi selv bidrar med og det vi får eller tilegner oss fra medstudenter. Min undervisningsfilosofi bygger derfor på et sosiokulturelt læringsperspektiv, og er da særlig inspirert av russiske Lev Vygotsky (1896-1934). Et særtrekk ved et sosiokulturelt perspektiv på læring er at læring betraktes som et resultat av en dynamisk interaksjon (samhandling) mellom individet og den kulturen (samfunn) individet er en del av (Dysthe, 2001). Det foregår dermed læringsutveksling mellom individet og samfunnet der de veksler mellom å ta til seg, og “gi fra seg kunnskap” (Ibid). Som lærer ønsker jeg å skape et læringsmiljø med varierende læringsaktiviteter som engasjerer studentene til å bli aktive studenter slik at undervisningene oppleves som meningsfulle. Ved hjelp av Vygotsky vil jeg bygge min undervisning på enkelte hovedtrekk innen et sosiokulturelt perspektiv på læring. Olga Dysthe (2001) vektlegger blant annet disse kjennetegnene som sentrale innenfor det sosiokulturelle paradigme: den mer kunnskapsrike andre, stillasprinsippet (scaffolding), den proximale utviklinssone, språkets betydning, mediering og studentens egen aktivitet. Dette er kjennetegn som også har betydning for sykepleierstudentene som skal modnes og styrkes til sykepleie som fag og yrke.

UiTs sykepleierutdanning har som mål å utdanne sykepleiere som kvalifiserer til autorisasjon som sykepleiere etter nasjonale retningslinjer. Læringsutbytte er knyttet til studentenes handlingskompetanse (selvstendighet) og handlingsberedskap (deres kunnskap) innenfor enkelte områder (UiT Fagplan, 2012).

Etter endt utdanning skal en sykepleier ha handlingskompetanse som blant annet innebærer å kunne utøve omsorgsfull sykepleie til pasienter med sykdom, lidelse og skade, og de skal kunne gi omsorgsfull sykepleie til mennesker i siste fase av livet. Dette viser noe av det særegne ved å være sykepleier, en skal være tilstede i mange ulike situasjoner. Hvordan situasjonen blir og hvordan det oppleves, vil bero på hvordan sykepleieren har utviklet sin handlingskompetanse og handlingsberedskap. Som lærer ved sykepleierutdanningen er dette noe av det vanskeligste jeg opplever, nettopp å ruste og gjøre studentene trygge nok til å våge å være tilstede i alle situasjonene for pasientene, pårørende og også sine kolleger på vakt.

 Språkets betydning

En sykepleier skal dokumentere sine observasjoner gjennom å journalføre disse, og siden dette utgjør viktig dokumentasjon lærer de tidlig i studiet at språket står sentralt innenfor sykepleiekulturen. En viktig del av min undervisning er derfor å lære studentene til å utvikle et godt skriftlig språk, men også et godt muntlig hverdagsspråk slik at de kan kommunisere med både pasienten og pårørende på en forståelig måte. Samtidig skal de beherske å bruke et mer medisinsk språk i form av begrepsbruk og medisinske fagterminologier i kommunikasjon med leger. Vygotsky viser til at språket er et sentralt redskap for læring, fordi språket får oss til å reflekterer over handlingen (Imsen. 2005).  Språket brukes ikke bare til kommunikasjon, men også tenkning og refleksjon. Vygotsky omtaler språket som et medierende redskap noe som også har stor betydning for våre sykepleiestudenter.  De skal sosialiseres inn i en pleiekultur hvor latinske ord og uttrykk, og ikke minst betydningen av dem er viktige for pasientenes pleie og behandling. Mange studenter opplever fag som anatomi og fysiologi som latinsk puggstoff. De siste årene har det vært stor strykprosent i dette faget. Enkelte studenter gir tilbakemelding om at de ikke forstår de latinske uttrykkene, og da også at de ikke forstår hvorfor de må brukes. Imsen (2005:256) viser til Vygotsky og sier at: «kulturen tar bolig i individet gjennom språket». Medisinske fagterminologier er en stor del av kulturen til sykepleierstudentene, også når de er ferdig utdannet sykepleiere. Derfor er det viktig at de integrerer dette tidlig for at det skal ta bolig i individet. Ved hjelp av Vygotsky ønsker jeg å belyse språkets (fagspråkets) betydning ved å sette det i fokus i min undervisning. Dette planlegger jeg nå mere bevisst inn i all min undervisning, uansett fag og tema. I skriftlige besvarelser vil for eksempel et for muntlig språk kunne trekke ned en karakter fordi studenten fremviser liten faglig integritet i form av begrepsbruk og begrepsavklaringer. Når jeg underviser må jeg være bevisst og fokuserer på riktig begrepsbruk ved selv å bruke medisinske begrep og ikke et hverdagsspråk. For eksempel korrigerer jeg studentene når de bruker ord som blodforgiftning istedenfor fagterminologiske begrep som sepsis, slik at også studentene kan bli bevisst sine begreper og slik integrere det i dem. Studentene vil da lære at det medisinske språket faktisk har en sammenheng med naturvitenskapelige fag. De vil kunne få en bedre forståelse av begrepene og slik få et naturlig forhold til dem samtidig som de ser sammenhengen mellom språket og sykepleie som fag. Det medisinske språket sier noe om pasientenes kliniske tilstand og gir sykepleierstudentene en forutsigbarhet i forhold til forventede tiltak. En sepsis er for eksempel en akutt tilstand som krever umiddelbar behandling, som sykepleier skal en da kunne ha handlingskompetanse til å agere med de konkrete tiltak i forhold til dette. Da først tar kunnskapen bolig i individet gjennom språket (Imsen, 2005).

 Et aktivt læringsmiljø

Fra universitetets side har vi mye fokus og krav til hva studentene skal lære gjennom studiet, men jeg synes vi har lite fokus på hvordan vi skal lære studenten dette. Hvordan skal undervisningen være? Hvem skal undervise i de ulike temaene? Hvor skal undervisningen være? Derfor er jeg glad for at jeg gjennom dette studiet kan få reflektere over min egen undervisning, hvordan kan jeg gjøre den best mulig innenfor de fastsatte rammer?

Slik jeg ser det må jeg som lærer starte med å stille noen krav til meg selv og reflektere over mine lærerkvalifikasjoner. Jeg bør for det første ha kunnskap, holdninger og ferdigheter og bringe videre til mine sykepleierstudenter. Jeg bør ha satt meg godt inn i utdanningens struktur og rammeverk; det vil si fagplaner, rammeplaner, timeplaner, arbeidsplaner og de ulike praksisområder. Gjennom dette kurset har jeg tilegnet meg noe pedagogisk kunnskap om undervisning, og det har gitt meg en fin mulighet til å reflektere over meg selv som lærer og jeg har på en måte hatt «varetelling» over min egen kompetanse. Hva er jeg god på og hva er jeg dårlig på? Jeg mener at jeg nå reflekterer mere over egne mål ved min undervisning, og vurderer i større grad hvordan studentene kan tilegne seg nytt stoff enten det er teoretisk eller praktiske ferdigheter (Imsen, 2005). Dette tenker jeg er viktige kvalifikasjoner jeg som underviser bør ha for å kunne forberede god undervisning. Hvordan kan jeg bruke min kompetanse på å skape et godt og aktivt læringsmiljø? Utfordringen er å finne redskaper som jeg kan bruke i undervisningen for å få studenten aktive og slik skape et aktivt læringsmiljø. Vygotsky (1896-1934) har som tidligere nevnt vektlagt at læring skjer best i det sosiale fellesskapet (Lyngsnes og Rismark, 2007:69). I dette sosiale felleskapet (klasserommet) vil jeg som lærer ha stor betydning som en medierende hjelper, som her kan styre undervisningens sosiale aktiviteter i form av dialog, spørsmål, quiz, oppgaver og bl.a åpne diskusjoner i klassen hvor studentene kan bidra ut fra eget ønske og viten. Med dette kan jeg bringe praksisrelaterte perspektiver inn i undervisningen med at jeg viser til konkrete eksempler som studentene kan kjenne igjen fra egen praksiserfaring og fra tilegnet fagkunnskap gjennom pensum og vitenskapelige studier. De studentene som mangler denne erfaringen vil da kunne lære av aktive medstudenter og klassemiljøets diskusjon, for så å oppnå ny kunnskap. På denne måten vil både jeg som lærer og aktive medstudenter være medierende hjelpere (Imsen, 2005).  Når læring skjer i slikt fellesskap, vil studentene alltid ha noe å strekke seg for å oppnå en progresjon i sin faglige utvikling. Hvis man tenker læring som grenser, eller soner, vil det være en grense for hva studenten kan lære på egenhånd og en høyere grense for hva studenten vil kunne oppnå av læring ved hjelp av en/noen som kan mer enn en selv. Området, eller sonen mellom disse to grensene vil være studentens sone for utvikling og læring. Vygotsky kaller dette for den proksimale utviklingssone, den nærmeste utviklingssone (Ibid). Utfordringen min vil være å kartlegge hvor den enkelte students sone. Dette gjør jeg i dag i form av individuelle samtaler hvor vi muntlig kartlegger studentens faglige og erfaringsmessige bakgrunn, det jeg erfarer av den enkelte student i undervisningstimene og i form av studentenes personlige målsetning før de skal ut i praksis. De generelle læringsmål står nedfelt som generelle læringsmål i fagplanen, men hver enkelt student må også formulere egne personlige mål for hva de ønsker å lære i praksis.

 Scaffolding – støttende undervisning/veiledning for studenten i praksis

Læringsprosessen skjer i det sosiale samspillet mellom lærer og student, mellom praksisfelt og student, og studentene seg i mellom. Som lærer har jeg en veiledende funksjon hvor jeg tilrettelegger for de forhold og læresituasjoner studenten deltar i. Studentene fordres til å være aktive og deltagende i de læresituasjonene som byr seg i praksisfeltet. Min rolle som støttende veileder er å gjøre læresituasjonen trygg for studentene. Dette gjør jeg ved å være inkluderende enten det er i klasserommet eller i praksisfeltet. I praksisfeltet vil jeg være en medierende støttespiller (scaffolder) for studenten slik at studenten våger å tre selvstendig frem overfor pasienten han har ansvar for. Vygotskijs sosiokulturelle teori vektlegger at studenten lærer best ved å være aktiv og deltagende i det sosiale fellesskapet, her praksisfeltet.  Dette kan for noen være å gi omsorgs til pårørende ved livets slutt. I praksisfeltet vil jeg da jobbe systematisk for at studenten i fellesskap med lærerveileder, sykepleieveileder og øvrig personal på avdelingen skal klare å oppnå dette mål. Da har studenten flere støttespillere (scaffoldere), dette kan være at han først oppsøker læresituasjoner i felleskap med en annen inntil studenten føler seg trygg nok på å møte situasjonen alene. Fellesskapet her er praksisfeltet, men kan i andre sammenhenger være klasserommet og øvingsalen. Relatert til sosiokulturell teori vil en av mine viktigste oppgaver som lærer være å bruke mine faglige og praktiske kunnskaper for å veilede studenten i forhold til måloppnåelse og la studenten bli bevist eget utviklingspotensial (Imsen, 2005). Min styrke som lærer er at jeg har god klinisk erfaring og oppdaterte praktiske ferdigheter. Gjennom mange år har jeg ervervet meg god oversikt over studentenes praksisfelt, og bruker ofte praksissituasjoner i min undervisning. Dette kan være trygghetsskapende da det kan gi studentene en form for forutsigbarhet i forhold til hva de kan forvente i praksis. Studentene vil da kunne forberede seg ved å reflektere over sin handlingskompetanse og handlingsberedskap. Dette mener jeg gir både forutsigbarhet og trygghet ved at studentene vil selv kunne avgjøre om de føler seg trygge nok til å møte den gitte situasjonen. I min støttende veiledning vil det da være at stor betydning å tilrettelegge for læring inntil studentene føler seg trygge nok.

Avslutning

Jeg har gjennom dette studiet fått reflektert over undervisning, både min egen og andres. Jeg har fått erfart at undervisning handler om mer enn fine power-points og teori. Å være seg bevist på egen læring og egne mål for hva studentene skal lære har gitt meg nye perspektiver for hvordan jeg nå planlegger undervisningen. For at studentene og jeg som lærer skal ha et bevist fokus på læring, har jeg nå i mye større grad introdusert læringsmålene for studentene. Ved at studentene er kjent med disse, kan vi samarbeide for å nå de ulike læringsmålene. Jeg må sette mål for hva jeg ønsker de skal lære gjennom min undervisning, og studentene må planlegge hvordan de skal forberede seg til mine timer for å nå de samme målene. Ved å skape et aktivt læringsmiljø gjennom ulike læringsaktiviteter, vil læring ikke bare skje i fellesskap, men det vil også være en sosial aktivitet hvor teoritunge fag kan kombineres med praktiske øvelser.

 

Litteraturliste

Dysthe, O &Igland, M-A (2001) Vygotskij og sosiokulturell teori i Dysthe, O (red) 2001 Dialog, samspel og læring. Abstrakt forlag

Fagplan for Bachelor i sykepleie (2012) UiT, Tromsø

Imsen, G (2005) Elevens verden – innføring i pedagogisk psykologi (4.utg), Oslo: Universitetsforlaget

Lyngsnes, K & Rismark, M (2007) Didaktisk arbeid (2.utg), Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS