Min undervisningshistorie

Å undervise har for meg, en universitetsansatt uten et snev av pedagogisk bakgrunn, vært litt som en sikk sakk-løype. I løpet av mine fem og et halvt år i akademia, først som stipendiat i fire år og deretter som førsteamanuensis på kvalifiseringsvilkår, som det heter, har jeg mer eller mindre famlet litt hit og dit både i undervisningstema, nivå og strategi.

Som stipendiat ble jeg kastet ut i det med forelesningsrekker på årsstudiet, hvor man stod skrekkslagen og klamret seg fast til talerstolen i Aud 1, med en vegg av forventningsfulle studenter foran seg. Temaet abnormalpsykologi er et takknemlig tema fordi studentene tror de endelig får valuta for studieavgiften og får undervisning om det de har sett psykologer driver med i Dr. Phil og In treatment. Like fullt, en skjelvende stipendiat var nok milevis unna de karismatiske og allvitende forbildene med alltid treffende replikker, men var likevel nok til å utløse høflig applaus fra salen etter endt forestilling.

Fra forelesning på årsstudiet i psykologi gikk min veg i undervisningens verden videre til praktisk opplæring i smågrupper. Opplæringen var i nevropsykologisk testing for studentene på første år profesjonsstudium, også dette en flokk av forventningsfulle, positive mennesker. Hvor mye tryggere det føltes å gi praktisk veiledning til to og to av gangen, fremfor Aud 1’s fryktinngytende masse av studenter! Denne undervisningsoppgaven har fulgt med meg alle mine år på universitetet, og har funnet en form både vi kursholdere og studentene er tilfredse med og fortsetter å videreutvikle.

Som stipendiat fikk jeg også gleden av å prøve meg som biveileder i klinisk praksis, og følge en gruppe av fire studenter og deres terapiforløp gjennom et helt studieår. En slik undervisningsform fortoner seg som ren luksus med tanke på den mengden av tid man faktisk kan bruke på hver enkelt student og deres utvikling. Det samme gjelder veiledning på oppgaveskriving, men der er det en stor utfordring å finne balansen i hvor mye veiledning man skal gi.

Underveis i stipendiattiden har jeg holdt forelesninger om  phd-prosjektet mitt for viderekomne studenter på profesjonsstudiet og for eksterne. Her er jeg på hjemmebane temamessig, og kan fokusere på å oppnå det som har blitt mitt mål: Å få til en dialog hvor jeg deler med tilhørerne den kunnskapen jeg besitter og som kan være av nytte for dem. Avhengig av publikum og formål bruker jeg litt ulike metoder, men jeg ønsker en hands-on og aktiv deltakelse fra tilhørerne, så et gruppeformat fra ca 25 stk eller mindre er å foretrekke. Powerpoint er en trofast venn, selv om jeg i større grad nå enn før har en fleksbel bruk av det og tilpasser powerpointen til budskapet mer enn omvendt.

I min nye stilling, dvs stillingen jeg har hatt i halvannet år som fortsatt føles ”ny”, har jeg fått mitt hittil største undervisningsrelaterte ansvar. Jeg er fagansvarlig for emnet ”Klinisk psykologi”, som i all hovedsak innebærer å planlegge, koordinere og avtale undervisning med interne og eksterne forelesere. Jeg holder i liten grad undervisning selv på emnet, men har ansvar for at læringsmålene i emnebeskrivelsen oppfylles gjennom undervisningen jeg setter opp. Strategien her er stort sett ”gjør som i fjor, men gjør det litt bedre”. Grundig evaluering fra studenter og undervisere er helt nødvendig, derfor prøver jeg å bli kjent med studentkullet og undervisere for å få gode tilbakemeldinger både formelt og uformelt.

Foruten dette har det dessuten vært diverse gjesteopptredener innenfor andre grener i psykologien, men i hovedsak er det kliniske tema jeg har vært i befatning med. Undervisningsstrategien har dessverre, foruten et velintendert ønske om å videreformidle kunnskap og dessuten overvinne prestasjonsangsten, ikke vært særlig bevisst. Når man så ikke vet bedre, er det lett å følge den måten man har sett andre gjøre det før. I min tid som student var læringsformen i all hovedsak forelesningsmonologer med tilhørende powerpoint-presentasjoner, og det har etablert seg som ”malen”, som jeg nå etter hvert har forsøkt å utvikle til mer dialog og gruppearbeid.

August, 2015.