Hvordan harmonerer min undervisningsfilosofi med TSR?

Hagenauer og Volets artikkel tilsier at mitt fokus på å etablere gode relasjoner med studentene mine slik jeg har beskrevet det foran, passer med beskrivelsen av TSR. Dette innebærer at min undervisningsfilosofi kan forankres teoretisk i TSR, selv om det er behov for mer forskning på TSR innenfor høyere utdanning etterspørres. Forskningen som presenteres i artikkelen gir begrenset veiledning med hensyn til om det jeg gjør når jeg bygger relasjoner med mine studenter er av god kvalitet eller ikke, fordi det i liten grad er forsket på kvaliteten til TSR. Mine valg bygger på egen erfaring, herunder tidligere prøving og feiling. Jeg har også valgt metoder som harmonerer med hvem jeg er som person, noe som gjør at jeg kan utnytte mine personlige karaktertrekk og egenskaper også i jobbsammenheng. Dette anser jeg som en styrke, og jeg tror det gjør min «undervisningsadferd» mer tillitsvekkende. Ved å dele mine erfaringer gjennom min undervisningsfilosofi på denne måten, håper jeg å åpne opp for diskusjon rundt denne typen relasjonsbygging, og kritikk som kan gjøre at jeg kan utvikle meg ytterligere som underviser. Legges det til grunn at relasjonspedagogikk har en verdi også i høyere utdanning, mener jeg at det bør fokuseres på dette i utdanningen av universitetslærere, og i undervisningsledelse slik den organiseres innenfor hver av enhetene på universitetet. I motsatt fall anser jeg det som en fare at relasjonspedagogikk reduseres til noe synonymt med personlige egenskaper og forblir en privatisert ferdighet, særlig sårbar for spenninger av typen som løftes frem i Walker og Gleaves artikkel.

Jeg kjenner meg igjen i forskningen som underbygger at de relasjonene som bygges mellom underviser og student i klasserommet, er de viktigste og mest frekvente innenfor høyere utdanning. Også innenfor høyere utdanning kan likevel uformelle relasjoner ha betydning i et helhetsperspektiv, og støtte opp under klasseromsrelasjonen. Selv hilser jeg f.eks. alltid på studenter når jeg treffer dem, er tilgjengelig for henvendelser og tilstreber å svare på henvendelser så raskt som mulig. Jeg kjenner meg også igjen i diskusjonene om at TSR er kontekstuell. I min beskrivelse av hvordan jeg går frem når jeg bygger relasjoner med studenter, har jeg lagt hovedvekten på erfaring fra seminarundervisning. Jeg fokuserer på mye av det samme også under forelesninger, men rammene som et auditorium gir setter noen begrensninger for gjennomføringsmåten. Når jeg underviser har jeg imidlertid sjelden bare forelesninger. Som regel har jeg også en etterfølgende seminarrekke, og/eller jeg retter i ettertid øvingsoppgaver om temaet jeg har forelest om. I slike tilfeller opplever jeg det som en fordel at jeg kan etablere relasjoner med studentene på ulike måter, og spille på det vi gjorde sammen under forelesningene i seminarsettingen mv. Ettersom jeg underviser på flere avdelinger, kjenner jeg dessuten ofte flere av studentene i auditoriet fra tidligere, og kan henvende meg til dem ved navn og spille på tidligere felles undervisningserfaringer. Det er selvfølgelig ikke alle universitetslærere som har det slik. Jeg har derfor forståelse for den tvil som uttrykkes om overføringsverdien av forskning fra lavere grads- til høyere grads utdanning, hvor undervisningen bla er mer fragmentert og mindre hyppig. I denne sammenhengen mener jeg imidlertid at den enkelte lærers innsats bør komplementeres med et økt fokus på undervisningsledelse innenfor hver av enhetene på universitetet. På det juridiske fakultet kan blant annet avdelingsleder spille en viktig rolle i å samle og videreformidle erfaringer mellom underviserne på avdelingen. Pedagogisk forum som er en form for lærermøter med pedagogikk på dagsplanen, kan også være en viktig kanal. En forutsetning må være at en slik praksis er forankret i ledelsen.

Fordi jeg underviser mest på første avdeling på jusstudiet, synes jeg også det var særlig interessant å lese om første års studenters mangelfulle forestillinger om TSR på universitetet. Jeg tenker at denne problematikken henger sammen med utviklingen i retning av at «alle» skal studere i dag, ikke bare studenter med en sterk indre motivasjon (se Biggs, 1999). Denne utviklingen innebærer at det å bygge bro mellom studenter med og uten slik indre motivasjon blir nye arbeidsoppgaver til undervisere på universitet i dag. I denne «brobyggingen» er TSR etter mitt syn et egnet virkemiddel. Når vi tar imot første års studenter er det imidlertid også viktig at vi som lærere bedriver forventningsavklaring og justerer forestillingene deres om TSR på universitetet. Denne diskusjonen viser at TSR kan utgjøre både en utfordring og en løsning på en del problemer knyttet til «alminneliggjøringen» av det å ta høyere utdanning. Hvilken TSR som er ønskelig bør være gjenstand for debatt og ikke overlates bare til den enkelte underviser å implementere.

Noe av det jeg synes var mest interessant i Hagenauer og Volets artikkel, var forskningen knyttet til spørsmålet om og hvilken omsorgsatferd universitetslærere kan forventes å utøve. Dette berører hva jeg oppfatter som mest «betent» ved å ta til orde for at relasjonspedagogikk er viktig også i høyere utdanning. Etter mitt syn er relasjonspedagogikk noe helt annet enn å «degge» med studenter, eller å tilrettelegge for at de skal slippe å ta ansvar for egen læring. Slik jeg ser det handler relasjonspedagogikk mer om ledelse, enn forpleining. Jeg synes derfor det er viktig med en diskusjon av hvilket omsorgsbegrep man opererer med. Satt på spissen frykter jeg en form for dikotomisering mellom undervisere som oppgir å være opptatte av faglig formidling, og de som er opptatt av å utøve omsorg for studentene. En dikotomi som hvis du legger den sammen med ordet eksamen, skaper en ensidig preferanse for det faglige. Jeg legger til grunn at relasjonspedagogikk er en premiss for god undervisning og faglig utbytte, ikke en erstatning for faglig fokus og kompetanse. Min egen erfaring tilsier at studentene anser meg for å være en nokså streng lærer, og de oppgir at de opplever at jeg stiller krav til dem i undervisningssituasjonen. Selv om jeg er opptatt av å etablere og utvikle gode relasjoner med studentene, innebærer det altså ikke at undervisningssituasjonene gjøres om til bare hygge og kos. Undervisningen min kan beskrives slik at min tilstedeværelse som lærer er særlig sterk i starten av en undervisningsrekke, for så å avta. Studentenes ansvar og involvering starter på den andre siden lavere, men øker slik at de stadig tar en større del av ansvaret og blir mer og mer selvgående. I dette ligger at jeg er opptatt av å lære studentene prosesser for å lære. Dette mener jeg gir det beste utgangspunktet for videre utvikling og nye mål. Fokuset på relasjonsbygging er for meg et essensielt verktøy for å oppnå disse siktemålene med undervisningen. Jeg oppfatter at dette er på linje med Hagenauer og Volets normative anbefalinger med hensyn til betydningen av TRS.

Innledning Hvordan bygger jeg relasjoner til studentene mine? | Hva sier forskningen på TSR i høyere utdanning oss? | Hvordan harmonerer min undervisningsfilosofi med TSR? | Litteraturliste